De fleste kjenner til at mekling er et alternativ til tradisjonell tvisteløsning. 

I Norge har f.eks. rettsmekling vært tilgjengelig i forbindelse med prosess i domstolene fra 1997; først som en prøveordning og deretter som fast ordning etter innføringen av ny tvistelov i 2008. Dersom man måler ut fra andelen forlikte saker, som ligger på mellom 70 og 80 % i henhold til domstolenes egne nettsider (domstol.no), er det ikke tvil om at ordningen har vært en suksess. 

Det er mange fordeler med rettsmekling. Partene unngår hovedforhandling, som kan være tøft å gjennomføre for de involverte, men ikke minst beholder partene selv kontrollen over resultatet i saken. En ulempe med rettsmekling derimot, er at den gjennomføres relativt sent i prosessen. På dette tidspunktet har saken ofte pådratt seg betydelige saksomkostninger allerede, som kunne vært unngått ved å mekle saken på et tidligere tidspunkt. I tillegg har konflikten sannsynligvis allerede tilspisset seg, slik at det blir vanskeligere å få øye på gode løsninger innenfor den tiden som er avsatt til rettsmeklingen. 

Det er nettopp gode alternative løsninger utenomrettslig mekling gir mulighet for. I slike meklinger setter partene tidsrammen selv, og får dermed tid til å tenke alternativt. Det er nemlig ikke alltid kun det det tvistes om, som kan inkluderes i et meklingsresultat. Ved mekling er man ikke begrenset på den samme måten som en dommer ville vært. Man må selvsagt forholde seg til rammen av hva som følger av lover og regler, men ved å kunne bringe andre forhold på banen har partene mulighet til å løse konflikten på en smidig måte. 

Det er også slik at i løpet av en normal prosess for retten, bringes det advokater inn på begge sider av saken. Advokatens rolle er å styrke sin parts sak, noe som dessverre ofte øker konflikten. Slik må det selvsagt være for at advokaten skal kunne utføre sin plikt, men ulempen er altså at konflikten eskalerer og frontene hardnes. At dette er en ulempe er innlysende ved enkelte type konflikter, f.eks. arvekonflikter, skilsmisser, barnefordeling, naboforhold, lange kontraktsforhold o.l., men også i andre saker er det best at konfliktene dempes. I motsetning til ordinær tvisteløsning er mekling konfliktdempende og jo tidligere en sak bringes inn for mekling, jo bedre vil sjansen være for at man kan løse den på minnelig måte.

Det nevnes også herunder at det er vanskelig å beregne prosessrisiko. Dette skyldes blant annet at man sjelden har full oversikt over det bevisbare faktum før hovedforhandlingen er gjennomført. Både vitner og parter kan f.eks. forklare seg på en annen måte i en rettsal enn det de gjorde til advokaten på forhånd, og bevis kan dukke opp på sene tidspunkter i prosessen. I tillegg er det også slik at noen mennesker er flinkere til å forklare seg enn andre, noe som antagelig vil være til deres fordel når fakta skal fremstilles for retten. Det er videre også slik at man tenderer til å marginalisere egne feil og/eller blåse opp motpartens feil i en konfliktsituasjon. Dette medfører at man tror man har en bedre sak enn hva som er reelt. Det er ikke alltid advokatens advarsler om at saken kanskje ikke er så god som man håper på, hjelper. Dessuten; når konflikten er betent nok, vil til og med høy prosessrisiko aksepteres. Alle disse momentene medfører dessverre at det er alt for mange saker som tas til retten og det er mange som får en dyrekjøpt erfaring når det til slutt avsies dom.