Publisert av:
Morten B. Tidemann.
2020/03/19Koronapandemien og norske og utenlandske myndigheters tiltak mot spredningen av Koronaviruset har rammet norsk næringsliv svært hardt. Svært mange næringsdrivende opplever dramatisk nedgang eller helt bortfall av omsetning som følge av uteblitte kunder, pålegg om stenging, mangel på personell eller mangel på leveranser. Selv om Koronaviruset har vært omtalt i nyhetene siden desember 2019, traff myndighetens tiltak næringslivet brått og uventet.
Mange næringsdrivende er nå ute av stand til å oppfylle sine kontraktsforpliktelser. Spørsmålet er om jussen kan hjelpe de i en overgangsfase, eller om de er overlatt til å forhandle nye betingelser med sine kontraktsmotparter om endringer i kontraktene.
Forretningskontrakter inneholder ofte bestemmelser om bortfallet av forpliktelser dersom det oppstår omstendigheter som gjør det mer eller mindre umulig å oppfylle kontrakten. I jussens verden kalles slike omstendigheter «force majeure» eller «kontrollansvar», og refererer seg typisk til krigsutbrudd, landsomfattende streiker, jordskjelv, etc. Kjernen i dette er at det har oppstått en uventet og ekstraordinær hindring for partens leveranse eller forpliktelse.
Koronapandemien er helt klart en force majeure-begivenhet, men kun for kontrakter inngått før krisen var et faktum. Grunnen er at begivenheten ikke må være mulig å forutse da man inngikk kontrakten, for at den skal være en force majeure-begivenhet.
Spørsmålet er hvilken betydning dette får for kontraktsforpliktelsene.
Inneholder kontrakten en force majeure-klausul, gir den normalt svar på hvordan partene skal forholde seg til hindringen skapt av Koronapandemien og myndighetenes tiltak. Men, ikke sjelden er force majeure-klausulen uklar, eller kontrakten er uten en slik klausul, og man er da overlatt til den alminnelige kontraktsretten for svar på betydningen hindringen skal ha for kontraktsforpliktelsene – om noen.
Hva som kreves for at Koronapandemien og myndighetenes tiltak skal påvirke kontraktsforpliktelsene, avhenger helt av type kontrakt – og det skal f.eks. mer til i et kjøp enn i et entrepriseforhold. Rettspraksis er lite relevant – dommene gjelder særlig råvaremangel og handelsblokader i mellomkrigstiden. Global pandemi og globale karantenetiltak, pålegg om stenging av virksomheter og bevegelsesforbud, er noe helt nytt.
Det rettslige bildet er med andre ord ikke entydig. Vi kan likevel si noe generelt.
For det første, selv om Koronapandemien og myndighetenes tiltak fører til sviktende eller bortfalt omsetning, som igjen påvirker mulighetene til å gjør opp betalingsforpliktelser, vil man neppe kunne påberope force majeure. Dette gjelder selv om man midlertidig blir pålagt å legge ned driften, typisk stenge en bar, en frisørsalong eller en optikerforretning. Husleien må fortsatt betales, og det må fortsatt gjøres opp for varer og tjenester som er levert. Så skylder man penger, hjelper ikke force majeure deg ut av knipen. Man er altså fullt ansvarlig for egen økonomi.
Skulle en slik situasjon vare lenge, kan imidlertid reglene om bristende forutsetninger eller avtaleloven § 36 kunne komme til anvendelse og gi mulighet for å revidere kontrakten. Det skal imidlertid mye til. Vi kommer helt sikkert til å få en rekke dommer om dette i fremtiden, og det er på ingen måte utenkelig at jussen vil endres – eller at lovgiver griper inn for å endre på dette krevende utgangspunktet.
Skulle betaling ikke være mulig fordi pandemien fører til at nøkkelpersoner hos den som skal betale eller i banken er syke eller i karantene, slik at man ikke får gjennomført betalingen, stiller det seg annerledes. En kortvarig betalingsutsettelse må da kunne kreves.
Er man i andre enden og skal levere varer og tjenester, er mulighetene for å påberope force majeure bedre. Fører Koronapandemien og myndighetenes tiltak til at man ikke får levert, kan man utsette oppfyllelse til hindringen bortfaller, eller kansellere kontrakten. Igjen er det helt avhengig av kontraktstypen og kontraktsretten som gjelder for denne – og forholdet må vurderes konkret. Selgeren kan imidlertid være forpliktet til å levere dersom varen kan skaffes fra andre underleverandører enn den som rammes av pandemien, selv om dette blir mye dyrere for selgeren. Dette beror på et vidt skjønn, hvor bl.a. hensynet til selger og kjøper veies mot hverandre.
Gjelder det kjøp, vil kjøper ha risikoen for force majeure, slik at selger er fritatt for leveringsplikt og erstatningsplikt. Kjøper kan likevel heve kjøpet, holde tilbake betaling og kreve prisavslag. I entreprise er risikoen mer fordelt. Her kan entreprenøren forlenge byggetiden, slik at erstatning, heving og dagmulkt er utelukket, men vedkommende kan ikke kreve kompensert for merinnsatsen.
Er man i en situasjon der det er stor risiko for at man ikke vil være i stand til å oppfylle sine kontraktsforpliktelser, tilsier de generelle reglene om lojalitet i kontraktsforhold at man kontakter kontraktsmotparten og informerer om dette, bl.a. for å gi motparten mulighet til å foreta tapsbegrensende tiltak. Man risikerer å miste muligheten til å påberope force majeure hvis man unnlater slikt varsel.
Koronapandemien vil vare en stund. Hvor lenge er usikkert. Vi anbefaler derfor at man gjennomgår driftskritiske kontrakter for å se om det er åpning for kansellering eller justering av disse. Pandemien vil som nevnt ikke være en force majeure-begivenhet for nye kontrakter. I disse bør det derfor tas høyde for fremtidige konsekvenser av pandemien, som kan påvirke muligheten for å oppfylle kontraktsforpliktelsene.